Indonesias offisielle språk: Bahasa Indonesia forklart

Bahasa Indonesia er det offisielle språket i Indonesia. Det er viktig å kunne dette uansett om du reiser, studerer eller gjør forretninger, fordi det er det vanlige språket som brukes i myndigheter, skoler, medier og kontrakter over hele landet. Med litt indonesisk kommer man langt i øygruppen.

Raskt svar: Hva er det offisielle språket i Indonesia?

Bahasa Indonesia er det offisielle språket i Indonesia, fastsatt i artikkel 36 i grunnloven av 1945. Språket bruker det latinske alfabetet og brukes i hele landet i offentlig forvaltning, utdanning, media, næringsliv og offentlige tjenester. Det er gjensidig forståelig med malayisk og fungerer som Indonesias samlende lingua franca.

For et øyeblikksbilde, se nøkkelfakta nedenfor, og fortsett deretter for historie, bruk og sammenligninger med malaysisk.

Indonesisk dukker opp overalt i dagliglivet: kunngjøringer på flyplasser og togstasjoner, nasjonale TV-nyheter, skolebøker og eksamener, bankskjemaer, legeresepter og standardiserte veiskilt. Identitetskort, fødselsattester, rettsdokumenter og parlamentsdebatter er på indonesisk. Butikker legger ut menyer og kvitteringer på indonesisk, og bedrifter bruker indonesisk til interne notater og logistikk mellom øyene. Selv når to indonesere snakker forskjellige lokale språk hjemme, går de over til indonesisk i blandede settinger som universitetsseminarer, offisielle møter og markedsplasser på nettet. Utenlandske bedrifter utarbeider vanligvis en indonesisk versjon av avtaler parallelt med en fremmedspråklig tekst, slik at begge parter har en felles, juridisk anerkjent ordlyd. Kort sagt er indonesisk det språket du vil møte på gata, i klasserommet og ved servicedisken, noe som gjør det til et viktig verktøy for kommunikasjon på tvers av Indonesias mange øyer og kulturer.

Nøkkelfakta på et øyeblikk

• Språkets navn Bahasa Indonesia (indonesisk)
• Juridisk status: Offisielt språk i grunnloven av 1945 (artikkel 36)
• Hovedområder: Myndigheter, utdanning, media, næringsliv, offentlige tjenester
• Skriftspråk: Latinsk alfabet
• Forhold til malayisk: Nært beslektet; i stor grad gjensidig forståelig
• Andel talere: Over 97 % kan snakke indonesisk (2020)
• Skoler: Undervises over hele landet som undervisningsspråk og fag

Hvorfor indonesisk ble valgt som nasjonalt og offisielt språk

Indonesisk ble valgt for å forene et mangfoldig land med hundrevis av etniske grupper og språk. Det fungerte allerede som et nøytralt lingua franca basert på malayisk i havner, på markeder og i administrasjonen. Ved å velge indonesisk unngikk man å favorisere den største etniske gruppen, og man kunne bygge en bro mellom folkegruppene.

Praktiske hensyn spilte også inn. Indonesisk har en relativt enkel morfologi, konsekvent stavemåte og mangler komplekse hierarkiske språknivåer. Dette gjorde språket egnet for masseundervisning og tydelig kommunikasjon på tvers av regioner. I motsetning til dette har javanesisk, selv om det snakkes av mange, flere nivåer av æresbetegnelser som kan være utfordrende for dem som ikke har javansk som morsmål, og som kan signalisere sosialt hierarki på måter den nye republikken ønsket å forenkle.

Et konkret eksempel er skolegang: Et barn fra Aceh, et annet fra Sulawesi og en lærer fra Java kan alle bruke indonesisk for å følge samme læreplan og avlegge standardiserte eksamener. Dette valget bidro til å sette i gang alfabetiseringskampanjer og nasjonale medier etter uavhengigheten. Avsnittene nedenfor viser hvordan ungdomsløftet fra 1928, grunnloven fra 1945 og demografiske realiteter sementerte indonesisk språkets rolle.

Ungdomsløftet fra 1928 og uavhengigheten i 1945

I 1928 erklærte unge nasjonalister et ungdomsløfte med tre grunnpilarer: ett fedreland, én nasjon og ett språk - indonesisk. "Indonesisk" ble valgt med utgangspunkt i malayisk, fordi malayisk allerede bygde bro mellom samfunnene innen handel og utdanning og ikke var knyttet til en enkelt dominerende etnisk gruppe, noe som var i tråd med uavhengighetsbevegelsens mål om enhet.

Da Indonesia proklamerte sin uavhengighet i 1945, ble indonesisk stadfestet som nasjonalspråk i grunnlovens artikkel 36, noe som banet vei for standardisering av rettskriving og grammatikk. Viktige milepæler inkluderer van Ophuijsen-ortografien (1901) under nederlandsk administrasjon, Soewandi-rettskrivningsreformen (1947) i den tidlige republikken, og det forbedrede rettskrivningssystemet fra 1972 som harmoniserte moderne bruk. Disse trinnene skapte en konsistent, lærbar standard for skoler, medier og rettsvesen.

Hvorfor ikke javanesisk? Demografi og nøytralitet

Javanesisk er det største lokale språket, men ved å gjøre det offisielt risikerte man at det ble oppfattet som javanesisk politisk og kulturell dominans. Indonesisk ga nøytralitet og signaliserte at den nye staten tilhørte alle som snakket indonesisk, fra Sumatra, Java, Kalimantan, Sulawesi, Papua og andre steder. Dette bidro til at språket fungerte som en felles plattform snarere enn et symbol på en enkelt gruppe.

Det var også praktiske årsaker. Javanesisk har flere språknivåer (krama, madya, ngoko) som koder for hierarki, mens indonesisk har en enklere morfologi og et flatere register som er lettere å bruke i masseundervisning og offentlig administrasjon. Følsomheter rundt rang og høflighet kan uttrykkes på indonesisk gjennom vokabular og tonefall uten kompliserte grammatiske endringer. I dag er mange mennesker tospråklige: De bruker javanesisk eller et annet regionalt språk hjemme og indonesisk i skolen, på jobben og i kommunikasjon med blandede grupper, noe vi skal se nærmere på i senere avsnitt.

Hvor og hvordan indonesisk brukes i dag

Indonesisk er forankret i myndigheter, lovgivning og offentlige tjenester. Lover, rettsmøter, ID-kort, førerkort og standardisert skilting bruker indonesisk for å sikre lik tilgang på tvers av provinsene. Departementene publiserer forskrifter og skjemaer på indonesisk, og offentlige tjenestemenn bruker den nasjonale standarden for å unngå tvetydigheter.

I utdanningen brukes indonesisk som undervisningsspråk fra barneskolen til og med videregående skole, og lærebøker, eksamener og nasjonale vurderinger skrives på standardisert indonesisk. Universitetene underviser på indonesisk i mange programmer, selv når de inkluderer engelskspråklig litteratur, noe som sikrer bred forståelse og konsistente læringsresultater.

Medier og kulturliv bruker indonesisk for å nå ut til et nasjonalt publikum. TV-nyheter, riksdekkende radio, strømmeplattformer og forlag produserer innhold på standardisert indonesisk, mens filmer og musikk kan ha en regional smak gjennom aksenter eller vokabular. Produktetiketter, sikkerhetsmanualer og reklame er på indonesisk, slik at forbrukere overalt kan forstå dem.

I forretningslivet er indonesisk standardspråket når det gjelder virksomhet mellom øyene, kundesupport og dokumentasjon. Det er vanlig at selskaper utarbeider indonesiske versjoner av kontrakter, også med utenlandske parter, for å overholde lover og regler og redusere antallet tvister. Indonesisk sørger for at alt fra kunngjøringer på flyplasser til chat-støtte for netthandel fungerer problemfritt på tvers av Indonesias mange øyer.

Myndigheter, jus og offentlige tjenester

Lovgivning, rettssaker og offisiell korrespondanse foregår på indonesisk for å opprettholde klarhet og rettssikkerhet. Identitetsdokumenter, fødsels- og ekteskapsattester, selvangivelser og velgerinformasjon utstedes på indonesisk. Offentlig skilting - veibeskrivelser, sikkerhetsmeldinger og katastrofevarsler - bruker standardiserte formuleringer for å sikre at alle innbyggere og besøkende forstår instruksjonene.

Et konkret eksempel på standardisering som forhindrer misforståelser, er trafikkreguleringer mellom provinsene: De samme indonesiske begrepene for "enveiskjøring", "vikeplikt" og "fartsgrense" brukes fra Sumatra til Papua, noe som reduserer ulykker på grunn av inkonsekvente formuleringer. Når det gjelder avtaler som involverer utenlandske selskaper, kreves det indonesiske versjoner ved siden av andre språk, noe som gjør det lettere for domstolene å tolke ansvar og garantier uten tvetydigheter hvis det oppstår tvister.

Utdanning og akademisk publisering

Indonesisk er undervisningsspråket i offentlige skoler over hele landet. Læreplaner, lærebøker, eksamensoppgaver og nasjonale prøver er skrevet på standardisert indonesisk, slik at elever i ulike regioner lærer det samme innholdet. En student som flytter fra Ambon til Bandung, kan bli med i en klasse uten å bytte språk eller pensum.

På universitetene varierer publiseringspraksisen fra fagfelt til fagfelt: Tidsskrifter innen jus, utdanning og samfunnsvitenskap publiseres ofte på indonesisk, mens ingeniørfag og medisin kan bruke både indonesisk og engelsk for å nå ut til et globalt publikum. Opplæring i akademisk indonesisk bidrar til lese- og skriveferdigheter og mobilitet; for eksempel kan en avhandling skrives på indonesisk med et engelsk sammendrag, noe som muliggjør både lokal evaluering og internasjonal synlighet.

Media, kultur og næringsliv

Nasjonal TV, radio, aviser og store nettaviser er avhengige av standardisert indonesisk for å nå ut til hele landet. Reklame, produktetiketter, brukerveiledninger og appgrensesnitt leveres på indonesisk, slik at forbrukerne kan sammenligne produkter og følge sikkerhetsinstruksjoner uavhengig av lokal språkbakgrunn.

Kreative arbeider har ofte en regional smak - dialogen kan inneholde lokale termer eller aksenter - samtidig som de er forståelige for alle. I næringslivet effektiviserer indonesisk logistikken og kundeservicen mellom øyene: Et lager i Surabaya, et budfirma i Makassar og en kunde i Medan koordinerer forsendelser, fakturaer og returregler på indonesisk, noe som sikrer enhetlig drift og servicekvalitet.

Hvilket språk snakkes i Jakarta?

Indonesisk er det offisielle språket og arbeidsspråket i Jakartas administrasjon, skoler, domstoler og næringsliv. Offentlige kontorer, sykehus og banker opererer på indonesisk, og skolene bruker det til undervisning og eksamener. Offentlig skilting, transportmeldinger og media bruker også indonesisk som standardspråk.

På gata vil du høre betawi-påvirket indonesisk og mange regionale språk som følge av migrasjon. Folk veksler ofte mellom uformell indonesisk og regional tale når de snakker med venner og familie. Praktisk tips: Lær deg høflige indonesiske hilsener og servicefraser; på kontorer og i butikker forventes og verdsettes tydelig indonesisk, selv om hverdagspratet høres mer uformelt ut.

Antall talere og flerspråklig virkelighet

De fleste indonesere er flerspråklige. Over 97 % av befolkningen rapporterte at de kunne snakke indonesisk i 2020, noe som gjenspeiler flere tiår med skolegang og landsomfattende medier. Mange har først lært seg et regionalt språk hjemme og deretter indonesisk på skolen, og bruker det i kommunikasjon, administrasjon og arbeid.

Kodeveksling er vanlig: Noen hilser på et lokalt språk, går over til indonesisk når de skal løse problemer, og bruker engelske låneord i forbindelse med teknologi eller økonomi. I byene brukes indonesisk i større grad på arbeidsplasser, universiteter og i tjenesteytende virksomheter, mens folk på landsbygda i større grad bruker det lokale språket hjemme og i nabolaget, og går over til indonesisk når de skal utføre formelle oppgaver.

Kringkastingsmedier, sosiale plattformer og e-handel øker eksponeringen for indonesisk, noe som bidrar til å heve språkkunnskapene på tvers av aldersgrupper. Skolene styrker lese- og skriveferdighetene gjennom indonesiskspråklige lærebøker og standardiserte prøver, noe som gjør det lettere for elevene å flytte mellom regioner og ta nasjonale eksamener. Denne utbredte kompetansen i indonesisk bidrar til nasjonalt samhold i det offentlige liv og på markeder, samtidig som folk kan opprettholde lokale identiteter, kunst og tradisjoner på sine regionale språk.

Tospråklighet med javanesisk, sundanesisk og andre regionale språk

Språkbruken i hjemmet og i det offentlige er ofte forskjellig. En familie i Yogyakarta kan bruke javanesisk ved middagsbordet, men bytte til indonesisk med lærere, helsearbeidere og offentlige kontorer. Kodeveksling skjer naturlig, og indonesisk har felles termer for byråkrati, vitenskap og teknologi.

Mediene gjenspeiler denne miksen: TV-talkshows og YouTube-skapere bruker indonesisk for å nå bredt ut, men drysser likevel inn regional humor eller vokabular. Et typisk scenario er et bud som ankommer et hjem på Vest-Java: Hilsenen kan være på sundanesisk, leveringsbekreftelsen på indonesisk og en vits på en blanding av begge deler - slik at den lokale identiteten bevares samtidig som den er tilgjengelig.

Språkbeherskelse og bruk (folketelling 2020)

I 2020 rapporterte over 97 % av indoneserne at de kunne snakke indonesisk, men mange hadde lært det som andrespråk gjennom skole og medier. Dette betyr at den nasjonale språkforståelsen er høy, selv der lokale språk dominerer i familien. Andelen som snakker indonesisk som førstespråk, er langt mindre - omtrent en femtedel - noe som understreker landets flerspråklige grunnlag.

I storbyene brukes indonesisk på skolen, på jobben og i offentlig transport, mens lokale språk kan dominere uformelle samtaler og arrangementer på landsbygda. Pågående lese- og skriveopplæringsprogrammer for voksne fortsetter å styrke lese- og skriveferdighetene på indonesisk, noe som sikrer at offisiell informasjon, helseveiledning og nødalarmer fortsatt blir forstått av mange.

Indonesisk og malaysisk: likheter og forskjeller

Indonesisk og malayisk har samme opprinnelse og er i stor grad gjensidig forståelige i hverdagssamtaler. Begge bruker lignende grammatikk og mye felles vokabular. Separate standardiseringsløp i Indonesia og Malaysia/Brunei har ført til forskjeller i stavemåte, foretrukne låneord og formelle registre, men de som snakker indonesisk og malaysisk følger vanligvis med uten store problemer.

Kontraster i stavemåte og ordforråd er vanlige: indonesisk uang vs. malaysisk wang (penger), sepeda vs. basikal (sykkel), bus/bis vs. bas (buss), kantor vs. pejabat (kontor). Indonesisk har en tendens til å gjenspeile noen nederlandskpåvirkede termer historisk sett (kantor), mens malaysisk viser mer engelsk påvirkning på visse områder (telefon bimbit for mobiltelefon, mens indoneserne sier ponsel eller HP). For elevene vil det å bli eksponert for begge standardene bidra til bedre forståelse på tvers.

I praksis kan reisende og studenter lese skilt, nyheter og menyer på tvers av landegrensene uten store problemer. I formelle juridiske eller akademiske tekster er det større forskjeller i terminologi og stil, men en tydelig kontekst og felles opphav gjør at forståelsen holder seg høy.

Gjensidig forståelighet og felles opprinnelse

Malayisk fungerte i århundrer som et maritimt lingua franca i hele Sørøst-Asia, noe som gjorde det lettere å drive handel fra Sumatra til Borneo og Malayahalvøya. Indonesisk vokste frem fra denne malaysiske basen, så de to språkene deler grammatiske strukturer, pronomen og kjerneordforråd, noe som gjør det mulig å føre en samtale uten å ha studert den andre standarden på forhånd.

Medier på tvers av landegrensene illustrerer dette: Mange indonesere kan følge med på malaysiske nyhetssendinger eller bruneiske varietéshows, og malaysiere forstår ofte indonesiske filmer og sanger. Dialekten og en håndfull ord er forskjellige, men handlingen og informasjonen er likevel tilgjengelig for et allment publikum.

Forskjeller i stavemåte, ordforråd og register

Separat standardisering har skapt bemerkelsesverdige kontraster. Eksempler på dette er indonesisk uang vs. malaysisk wang (penger), kereta på malaysisk betyr bil, mens indonesisk bruker mobil, og indonesisk sepeda vs. malaysisk basikal (sykkel). Låneord gjenspeiler ulike historier: Indonesisk kantor (kontor) fra nederlandsk kantoor; malaysisk pejabat er påvirket av bredere malaysisk bruk og engelsk administrasjonskultur.

Rettskrivningsavtalen fra 1972 bidro til konvergens (f.eks. tj → c, dj → j), noe som gjorde det lettere å lese på tvers av standardene. Det er fortsatt forskjeller i formelle og uformelle registre - indonesisk bruker ofte ponsel eller telepon genggam, mens malay foretrekker telefon bimbit. Likevel er dagligtalen fortsatt svært forståelig på tvers av landegrensene.

Offisielle språk i Brunei, Indonesia og Malaysia

Bruneis offisielle språk er malayisk. Indonesias offisielle språk er indonesisk (bahasa indonesia). Malaysias offisielle språk er malaysisk (Bahasa Malaysia).

Engelsk er mye brukt i Brunei i forretnings- og utdanningssammenheng, og mange mennesker i regionen navigerer mellom malayisk, indonesisk og engelsk avhengig av kontekst. Arbeid, medier og reiser på tvers av landegrensene oppmuntrer til fleksible og pragmatiske språkvalg i dagliglivet.

En kort historikk og tidslinje for indonesisk

Det gamle malayisk fungerte som et handelsspråk på øyene i Sørøst-Asia, der religiøse, juridiske og kommersielle tekster ble fraktet mellom havnene. Under kolonitiden ble den latinske skriften mer fremtredende, noe som kulminerte med van Ophuijsen-ortografien fra 1901, som tidlig fastsatte rettskrivningsnormer for trykt materiale og skolegang.

Nasjonalistene omfavnet et malayisk-basert "indonesisk" i ungdomsløftet fra 1928, og i grunnloven fra 1945 ble dette språket fastslått som den nye statens språk. I begynnelsen av republikken ble Soewandi-stavemåten innført (1947), som forenklet formene for masseundervisning. I 1972 ble det forbedrede rettskrivningssystemet (Enhanced Spelling System) innført for å forbedre konvensjonene, slik at den indonesiske rettskrivningen ble mer i tråd med fonologien og lesbarheten ble forbedret.

Disse milepælene gjorde det mulig å gjennomføre massekampanjer for alfabetisering, standardiserte lærebøker og nasjonale medier, noe som bidro til at borgere fra ulike øyer kunne dele informasjon og utdanning. Kronologi i korte trekk: Gammelt malayisk som lingua franca; 1901 van Ophuijsen-ortografi; 1928 Youth Pledge; 1945 konstitusjonell status; 1947 rettskrivningsreform; 1972 rettskrivningsreform - grunnlaget for moderne indonesisk som brukes i dag.

Fra gammelmalayisk til moderne bahasa indonesisk

Gammelt malayisk knyttet handelsmenn og lokalsamfunn over hele øygruppen, og spredte seg gjennom inskripsjoner, religiøse tekster og havnehandel. Under kolonitiden ble den latinske skriften standard for administrasjon og skolegang, noe som gjorde det enklere å trykke og undervise i språket i stor skala.

Etter uavhengigheten konsoliderte Indonesia grammatikk og rettskriving i læreplaner, medier og myndigheter. En viktig milepæl var rettskrivningsreformen i 1972, som strømlinjeformet ortografien og bidro til en moderne, lærbar standard for landsomfattende utdanning og offentlig kommunikasjon.

Låneord og leksikalske kilder

Indonesisk henter ordforråd fra sanskrit (religion, kultur), arabisk (religion, administrasjon), nederlandsk og portugisisk (juss, handel, styresett), engelsk (vitenskap, teknologi) og regionale språk (lokal flora, mat, kunst). Eksempler på dette er budaya (kultur, sanskrit), kamar (rom, portugisisk), kantor (kontor, nederlandsk) og ponsel (mobiltelefon, engelsk innflytelse).

Etter hvert som nye områder dukker opp, tilpasser indonesisk seg ved å finne på nye termer eller adoptere internasjonale ord med lokal stavemåte, for eksempel teknologi, internett og vaksin. Dette lagdelte leksikonet bidrar til at språket dekker moderne vitenskap og næringsliv, samtidig som det bevarer forbindelsen til historie og lokal kunnskap.

Politikk og regelverk (inkludert presidentforordning nr. 63 fra 2019)

Indonesias juridiske rammeverk begynner med artikkel 36 i grunnloven av 1945, som utpeker indonesisk som nasjonalspråk. Lov nr. 24 fra 2009 utdyper bruken av indonesisk i offisielle sammenhenger, utdanning, media og produktinformasjon. Presidentforordning nr. 63 fra 2019 gir nærmere regler for offentlig kommunikasjon og dokumentasjon.

I praksis betyr dette at offentlige organer bruker indonesisk i lover, forordninger, korrespondanse og tjenester. Offentlig skilting, identitetsdokumenter og offisielle portaler må være på indonesisk. Bedrifter må levere indonesiske versjoner av bruksanvisninger, etiketter og sikkerhetsinformasjon, og avtaler med utenlandske parter krever en indonesisk versjon for å sikre juridisk klarhet. En kontrakt for en utenlandsk investering utarbeides for eksempel ofte på både indonesisk og et annet språk, slik at eventuelle tvister kan løses ved hjelp av en tekst som domstolene anerkjenner utvetydig.

Disse reglene legger vekt på inkludering og rettssikkerhet: Innbyggerne skal ha tilgang til viktig informasjon på et språk som forstås over hele landet, og bedrifter drar nytte av konsistente dokumentasjonsstandarder på tvers av provinsene.

presidentforordning nr. 63 fra 2019 om språkbruk

Forordningen spesifiserer indonesisk i offentlige tjenester, produktinformasjon, reklame og skilting, inkludert transportknutepunkter og offentlige fasiliteter. Den presiserer at håndbøker, garantier og sikkerhetsmerknader må være tilgjengelige på indonesisk, slik at forbrukere over hele landet kan forstå dem.

Den krever også indonesiske versjoner av avtaler som involverer utenlandske enheter. I et eksempel fra virkeligheten utstedte et joint venture-selskap som produserte medisinsk utstyr, tospråklige kontrakter og håndbøker. Da det oppsto en tilbakekalling av utstyr, ga de indonesiske dokumentene klare ansvars- og prosedyrebestemmelser, noe som reduserte antallet tvister og gjorde det enklere å overholde reglene i hele landet.

Konstitusjonelt og juridisk grunnlag

Hierarkiet er tydelig: Grunnloven av 1945 (artikkel 36) fastslår at indonesisk er det nasjonale språket; lov nr. 24/2009 fastsetter domener og forpliktelser; presidentforordning nr. 63/2019 og tilhørende regler implementerer praktiske detaljer. Til sammen legger de føringer for hvordan institusjoner kommuniserer og utdanner på indonesisk.

Offentlige etater, skoler og bedrifter må bruke indonesisk i offisielle dokumenter, tjenester og offentlig informasjon. Håndhevelse innebærer vanligvis administrativt tilsyn, krav til innkjøp og samsvarskontroller - for eksempel å sikre at produktetiketter og offentlig skilting inneholder standardisert indonesisk for å beskytte forbrukere og reisende.

Språklandskapet i et større perspektiv: Over 700 språk i Indonesia

Indonesia er hjemsted for mer enn 700 urfolksspråk, fordelt på store samfunn og små øyer. Urbanisering, skolegang på indonesisk, migrasjon og media oppmuntrer til en gradvis overgang til indonesisk i det offentlige liv, samtidig som mange familier opprettholder lokale språk i hjemmet og i seremonier.

Å balansere flerspråklige mål betyr å støtte indonesisk for nasjonal tilgang, samtidig som man tar vare på regionale språk som kulturarv og samfunnsidentitet. Dokumentasjonsprosjekter produserer ordbøker og historiesamlinger, skoler utvikler lokalspråklige lesebøker, og lokale radiosendinger bevarer sanger og muntlige historier ved siden av indonesiske nyheter.

Lokale myndigheter og språkutviklingsbyrået samarbeider med universiteter og eldre for å registrere ordforråd, grammatikk og tradisjonelle fortellinger. Et eksempel på et samarbeid mellom generasjonene er helgespråkklubber der besteforeldre lærer barna folkeeventyr og hverdagskonversasjon, kombinert med indonesiskspråklige ordlister slik at elevene kan bygge bro mellom de to verdenene. Denne kombinasjonen bevarer det lokale språket, samtidig som den sikrer at alle kan delta i nasjonal utdanning og nasjonale tjenester.

Truede språk og innsats for å bevare dem

Mange mindre språk er under press på grunn av migrasjon, blandede ekteskap og indonesisk dominans i arbeidslivet og på skolen. Forskere og lokalsamfunn vurderer vitaliteten ved hjelp av internasjonalt inspirerte kriterier som overføring mellom generasjoner, antall talere og bruksområder for å prioritere revitalisering.

Språkutviklingsbyrået støtter dokumentasjon, ordbøker og skolemateriell, og samarbeider med lokalsamfunn om revitalisering. Et prosjekt kan for eksempel være å spille inn de eldres historier, utgi et tospråklig hefte og arrangere skoleklasser etter skoletid. Et tiltak som alle lokalsamfunn kan iverksette, er å lage enkle bildeordlister på både det lokale språket og indonesisk til bruk i barnehager og hjem.

Ofte stilte spørsmål

Hva er det offisielle språket i Indonesia?

Bahasa Indonesia er det offisielle språket, slik det står i grunnloven fra 1945. Språket bruker det latinske alfabetet og er det felles språket for myndigheter, utdanning, media og offentlige tjenester over hele landet.

Når ble indonesisk offisielt språk?

Indonesisk ble stadfestet som nasjonalt språk i grunnloven av 1945, etter uavhengigheten. Allerede i ungdomsløftet fra 1928 ble "indonesisk" erklært som det nasjonale enhetsspråket.

Hvorfor ble indonesisk valgt fremfor javanesisk?

Indonesisk ga nøytralitet på tvers av etniske grupper og var allerede et utbredt lingua franca. Det er også enklere å undervise i i stor skala sammenlignet med javanesisk, som har hierarkiske språknivåer.

Er indonesisk det samme som malayisk?

De deler opprinnelse og er i stor grad gjensidig forståelige. Det er fortsatt forskjeller i stavemåte, foretrukne låneord og noe ordforråd, men de fleste hverdagssamtaler forstås på tvers av landegrensene.

Hvilket språk snakkes i Jakarta?

Indonesisk er det offisielle språket og arbeidsspråket i administrasjonen, på skoler og i forretningslivet. På gata bruker folk ofte indonesisk i dagligtalen, påvirket av betawi og andre regionale språk.

Hvor mange språk snakkes det i Indonesia?

Indonesia har mer enn 700 språk. Indonesisk er det felles nasjonale språket, mens de regionale språkene trives i hjemmene, i kulturen og i lokale medier.

Hvor mange prosent av indoneserne snakker indonesisk?

Over 97 % rapporterte at de kan snakke indonesisk i 2020. Mange har lært det som andrespråk gjennom skolegang og landsomfattende medier.

Hva krever presidentens forordning nr. 63 fra 2019?

Den krever indonesisk i offentlige tjenester, skilting og produktinformasjon, og krever indonesiske versjoner av avtaler som involverer utenlandske parter. Målet er klarhet, tilgang og rettssikkerhet.

Hva er de offisielle språkene i Brunei, Indonesia og Malaysia?

Bruneis offisielle språk er malaysisk, Indonesias er indonesisk, og Malaysias er malaysisk. Engelsk er også mye brukt i Brunei og i regionalt næringsliv og utdanning.

Konklusjon

Bahasa Indonesia er Indonesias offisielle språk og limet i det daglige offentlige liv. Språket har sine røtter i ungdomsløftet fra 1928 og er nedfelt i grunnloven fra 1945, og det er grunnlaget for myndigheter, skoler, medier, næringsliv og offentlige tjenester. Over 97 % av indoneserne behersker språket, noe som muliggjør mobilitet og felles forståelse på tvers av øyene.

Forordninger som lov nr. 24/2009 og presidentforordning nr. 63/2019 sørger for at dokumenter, skilting og forbrukerinformasjon er tilgjengelig på indonesisk. Samtidig finnes det fortsatt hundrevis av regionale språk i hjemmene, i kunsten og i lokale medier, noe som gjenspeiler et rikt kulturelt mangfold. For reisende, studenter og yrkesaktive vil det å lære seg grunnleggende indonesiske hilsener og servicefraser gjøre det enklere og mer givende å ha kontakt med folk i hele øygruppen.